Rapport fra en deltaker med lang erfaring.

Hei Føler selv at 26 ganger er en serie med vinnerløp selv om jeg nå kom sist i mål. En stor del av æren skal arrangør/matstasjoner ha for å orke å holde ut og samtidig bevare humøret. Da jeg kom inn til Storflåtan på 2.runde var det gått 35 min siden siste løper hadde gått forbi (nå var det enda en løper som var langt bak meg igjen, men som senere ble tatt ut av løpet). Det ble altså lange ventetider for matstasjonene som måtte vente på meg som den enslige løperen. Naturlig nok var jeg sliten, men jeg var aldri utmattet og humøret fikk en alltid opp på trivelige matstasjoner. Målet er alltid å fullføre da jeg vet at det fysiske grunnlag er bra og jeg har erfaringen fra alle løpene i minnet, dog vet jeg at alderen nå setter sin naturlige begrensning. Grenaderløpet krever ikke bare nok av det fysiske, men kanskje enda mer av det psykiske når en vet at det ennå er langt igjen. Det kjenner en i normaltraseen, men barrieren er ennå større når det er to runder som denne gang. Min største "barriere" var å tenke på de siste matstasjonene og målstasjonen som måtte vente på meg på en ufyselig uværsdag for dem. Ventetiden ble også lang for han (deltaker Ole Krogness) som ventet på meg i målområdet. Jeg burde startet kl.0800 og ikke en halvtime senere, men jeg ble avhengig av det private skyssopplegget. Jeg glemte snø/vindskjermen, og det ble et ergerlig minus for meg. Sekk er viktig å bære med seg, og dermed fikk jeg tatt på enda en yttertrøye ved Storflåtan på 1.runde. Det var en viktig hjelp for å få tilbake varmen. Når en er blitt våt/kald vet en at en vil tappes for krefter. En lærer av å være i fjellet vinter (og sommer). Nå tar jeg et halvt år av gangen for nye planer. mvh. Arvid Larssen, 66 år.
23/2-2016

 

© Grenaderen             post@grenaderen.com        Created by Konkylie Data